Det gule huset

Når vinterstolen nede ved horisonten skinte inn gjennom vinduet, flammet det i rødt og gult i værelset. De gule treveggene ble til ild og det brunrøde bordteppe til blod. Lyset og fargene skar som dolker og piler inn i min sjel og mitt legeme der blodet rullet sykt. Melankoli – mangel på fart i det syke blod.

Jeg løp ut for å flykte fra det uhyggelige vesen som hadde satt seg ned i værelset mitt, ut i den friske luft. Nede i trappen ble jeg møtt av et par lyseblå, stirrende øyne som festet seg i mine, jeg ser et blekt ansikt, med rødlig, gråsprengt hår. Det var den epileptiske. Det var første gang jeg så ham, og den siste. Den neste morgenen hørte jeg at han ikke kom hjem, han døde i et epileptisk anfall.

Disse evige turene. Jeg kom tilbake badet i svette.

I dag møtte jeg den gale. Jeg møtte ham ofte med den flagrende kappen over skuldrene. Han gikk rett mot meg, hvisket i øret mitt. Du, neste gang vi møtes, skyter jeg deg, så gikk han videre med sin flagrende kappe om skuldrene.

Jeg ventet på våren, så søvn og sunnhet kunne komme.

De svarte skyene har tatt overhånd, det har regnet i flere dager, snødd og blåst. Jeg var så trøtt at jeg knapt kunne gå.

I dag traff jeg den tæringssyke kjøpmannen, han som alltid hostet og spyttet. Nå er jeg forkjølet igjen, sa han, har ligget i fem dager og spytter hele dagen.

Oppe på fjellskråningen lå det gule, beisede trehuset med to etasjer, med stygge, utskårne tresnirkler, stygg schweizerstil med dum dragestil. Den klissete, beisede, gule fargen virket trist mot den mørke granskogen. Huset stirret utover fjorden med vinduene oppsperret som øyne.

Der oppe hadde jeg to rom. Gule, klissete, beisede.

Men utsikten over fjorden med grantoppene foran og holmene utenfor var vakker, sørgmodig vakker.

Der i de to rommene gikk jeg opp og ned, opp og ned, så ut og tok en lang spasertur, så atter opp og ned på gulvet til sengetid. Som jeg hatet den sengen! Min torturbenk. Der lå jeg og ventet på søvnen som bare kom før jeg straks etter våknet igjen. Slik lå jeg og ventet til morgenen kom.

De lange nattetimer med tusen uhyggelige tanker til endelig, endelig morgenen kom, så atter den lange dag, så atter den søvnløse natt.

Jeg var menneskesky, ville ikke se noen. De øvrige husets beboere spiste nede. Den melankolske, den epileptiske, vertinnen som alltid lå i sengen med lamme ben.

[…]

Jeg var atter ute i den mørke granskog, så tilbake igjen, opp og ned på gulvet i det gulbeisede, triste rom.

Det kom bud fra vertinnen. Piken stod i døren med en regning og hilste fra vertinnen. Hun ville pent spørre om jeg kunne betale regningen. Hun er så dårlig, forresten, sa piken, hun lever neppe over natten. Jeg betalte regningen. Piken kom opp med kvitteringen og takket og hilste fra vertinnen.

Vertinnen døde samme aften.

Jeg malte bildet Melankoli.

Jeg lot den melankolske sitte ved det flammende, røde bordet med vinduet bak. Det gjaldt å få henne stor og mektig og monumental i sin svarte, stumme, evige sorg. Slik satt den melankolske kvinne jeg så i et galehospital. Hun kjente ikke igjen sin egen søster snakket ømt til henne. Hun forstod ingenting. Hennes store, svarte øyne var uten glans, stirret tomme og ubevegelige ut i rommet.

Hva er det store? Smått i forhold til stjernen.

Hva er det lille? Stort i forhold til dets atomer. Det er stjernesystermer.

Jeg lagde detaljer i vinduet som var tre meter bak henne. Vinduet ble lite, perspektivisk sett. Furutrærne med snø, havet langt ute med solstjerner, åsene bak ble bittesmå dukketrær, dukkesolstjerner, dukkeåser.

Slik ble den melankolske.

Tapetet fikk små blomster. På gulvet kunne man skimte en rift i det gule, skinnende sollys. Bare den melankolske ble stor der hun satt i sin stumme, svarte sorg.

Endelig kom våren. Solen skinte lenger og lenger. Men kulden og snøen ville ikke slippe taket, ville ikke forlate den frosne jord som den hadde hersket over i mange måneder. Store, mørke tropper av skyer lå stadig og truet fra nord over åsene.

Når solen brant, trakk de mørke vinterskyene seg tilbake, men stormet atter fram utover ettermiddagen. Dekket så hele himmelen. Der mot sør lyste det i vinterlysskyer med sønnavind og Italias sol, solbrennende slott av skyer. […]